Verdensdagen for psykisk helse.

Hvert år tenker jeg at, -i år, skal jeg skrive noen fine og oppløftende ord om psykisk helse. For jeg har ganske mye å si om temaet.

-men, så er det bare tomt…. eller muligens har jeg for mye å si, og ikke vet hvor jeg skal begynne.

Aller helst skulle jeg ønske at jeg IKKE hadde noe å si.

Eller helst kunne sagt noe om at jeg HAR vært langt nede en periode. At jeg gikk på en smell, og så fortalt om hvordan veien har vært tilbake, og etter diverse tiltak kunne sett tilbake på episoden der jeg lærte en viktig lekse. En litt inspirerende historie om at det er håp der ute, og at det aldri er så vondt at det ikke er godt for noe.

Men, jeg kan ikke det. Jeg har ingen før, og etter-historie. Jeg fikk aldri ett liv før overgrepene startet, og nå, som nylig fylt femti år, så tviler jeg på at jeg noen gang kommer til å ha ett liv etter.

Jeg kan heller ikke si at jeg vil rehabiliteres, for det ligger jo i ordet, -gjenopprette noe som har vært. Er det noe jeg IKKE vil, så er det nettopp det.

Jeg har aldri gått på en smell, jeg ER selve smellen.

Årets tema er «raushet» eller «vær raus».

Raushet er viktig. I møte med andre mennesker, alle lidelser og historier.

Men det aller viktigste for oss med en uformelig, og uholdbar tung sekk å drasse på, er rausheten med oss selv. For vi blir ikke like fort «friske» som det behandlingsforløp, pakker og samfunnet forventer. Vi trenger tid og tålmodighet. Ikke minst fra oss selv!

En ting er raushet i mellommenneskelige forhold, men jeg etterlyser mer raushet i det offentlige. Politisk.

Vis oss en raushet i praksis -for det er det vi trenger.

Ikke krangling mellom partiene, løfter og tomme ord, men i praksis! For mens debatten går om hvor mye som blir gjort i psykiatrien, så blir det i praksis færre og færre behandlingssteder, mindre og mindre tid til hver pasient, og ventelister på flere år for å komme i behandling.

Det er så mange gode og fantastisk mennesker der ute i psykiatrien, men de jobber mot klokka, skjemaer og dokumentasjon.

I mange kommuner ansettes psykologene i ledende stillinger, mens de som behandler pasientene er sykepleiere, sosionomer og andre som har tatt videreutdanning i psykiatri.

For all del, for noen er det nok, men de som trenger noen med større og bredere kunnskap faller utenfor. De får ikke god nok hjelp. De blir gitt opp, og oppgitt selv.

For jeg tror at kunnskapen til behandleren bestemmer hvor langt en pasient kan komme i sin prosess, og her ligger det en ganske stor forskjell i utdannelse.

Det blir nesten som å ligge på operasjonsbordet til hjerteoperasjon, og like før du sovner inn presenterer «kirurgen» seg som psykolog med kurs i kirurgi. Ikke særlig betryggende vel? I verste fall går det veldig galt.

Jeg etterlyser også mer raushet i skole. Mange er gode, men det alltid rom for forbedring ikke sant?

Jeg selv er en konsekvens av at ingen stilte spørsmål, snakket MED, eller SÅ meg. I alle fall som noe annet enn ett problem for dem da jeg ikke «giddet» å komme på skolen.

Jeg er en konsekvens av at selv om PPD var involvert så hadde de kun «hemmelige» møter med skolen. -uten meg. Jeg ble aldri involvert, aldri snakket MED.

Så ble det stille, selv om jeg ikke dukket opp hverken i 8. eller 9. Klasse.

Det hadde vært nok med ETT spørsmål.

-hvordan HAR du det, inni deg?

Ikke, -hvorfor kommer du ikke på skolen? NÅ, må du komme på skolen! Har vi en avtale om at du kommer på skolen nå!? Hvis du ikke kommer på skolen nå…. -så blir vi nødt til å sende deg bort!

Jeg har ingen solskinnshistorie, ingen jeg kan se tilbake på som den ene som klarte å snu hele livet mitt til det bedre, ingen som kom inn fra sidelinja og «reddet» meg, og det sliter jeg fortsatt med.

Så vær raus. Vær den ene.

SiAni.

Når campingen er kjemisk fri for glamour.

Camping er herlig dere?!

Tur med hengekøye i Lofoten går fint an og er en fin opplevelse hvis du finner trær som er stødige og tykke nok, noe som kan være en utfordring i seg selv. Kronglete fjellbjørk vokser nemlig mer bortover enn oppover.

Så er det ly mot vinden. Vet du vindretningen så burde det være greit ikke sant? Men, vi er fortsatt i Lofoten med hav og fjell. Så her kommer det fallvind, kastevind og nordavind fra alle retninger. Så glem bål.

I går natt var det en sånn natt. Jeg havnet i snøen under hengekøya to ganger, kjempet meg ut av soveposen og ut i snøen i ullundertøy. Finne lykt og tviholde på liggeunderlag. Opp igjen. Andre gang fikk jeg hjelp av kjæresten min (stakar, han kom frivillig ut av redet sitt) etter at jeg bestemte meg for at det er sikkert veldig FINT å sove UNDER køya! Opp igjen.

Endelig kunne jeg slumre til vinden som klapret og slamret og dro i køya, akkopagnert av trærne som vibrerte så sterkt at i mellom dem følte jeg meg spilt på som en streng i en gitar.

Tredje gang, -jippi, jeg falt ikke ut av køya!! ….men ligger nå med liggeunderlaget OVER meg?! Prøver å knote det under meg og faller delvis ut av køya, -igjen.

Fjerde gang? DET ble varmt og godt under dyna i senga hjemme med en varm malende katt på brystet.

Etter å ha løpt etter ett flyvende underlag i mørket, og samtidig holdt fast i fjellduken som tok form som en luftballong mens jeg stappet en fluffy og uvillig Mammut ned i posen sin.

Noe av det jeg skal frem til er at jeg har hatt flere fantastiske netter i hengekøye under nordlys og stjerneskudd, men at Camping ikke alltid er rosenrødt. Det er så lett å tro det når det ene etter det andre glansbildet sklir over skjermen gjennom sosiale medier.

Med bål, der røyken stiger rett til værs eller i oppgitt vindretning, og der det er så stabile forhold at det nesten fyres inni soveposen. Med snø som «daler lett og fin» rett ned, og ikke kommer som som en forrykende tango hvirvlende rundt deg.

Men hva lærte jeg av denne turen? Jo at jeg må ha bly i ræ.. neste gang for ikke å bli tatt av vinden, og at jeg kan banne -mye! Og, at noen turer gjør seg bedre i ettertid, enn akkurat der og da.

Og, at jeg gleder meg til neste gang.

Jeg mot «oss alle»

Jeg vil dele noe med dere. Ikke fordi jeg tror dere trenger den informasjonen, eller fordi jeg føler at jeg MÅ dele for andres skyld, eller tror at det noe dere vil vite. Ikke fordi jeg er tøff, sterk eller vil ha oppmerksomhet, men fordi JEG trenger å fortelle. Jeg trenger det rett og slett fordi jeg er REDD for å gjøre det, og fordi jeg trenger å la de sårbare delene av meg bli hørt. De som tidligere aldri ble hørt.

Jeg lever ett liv der jeg føler jeg må skjule deler av meg selv. De er så store, vonde og inngripende i livet, og gjør at den energien jeg skulle brukt til å leve, blir brukt til å skjule, holde tilbake, passe på at ikke min historie sårer eller blir en belastning for andre. Det fører til at jeg gjør det jeg har gjort hele livet, beskyttet andre. For mens jeg vokste opp VILLE forferdelige ting skje, med meg, og med de nærmeste.

MEN, sånn er det ikke lengre, og jeg vil ikke lengre bruke energien min på å skåne andre. Jeg er nemlig fullt klar over at mye av det jeg skriver gjør vondt å lese, eller å ta innover seg, men løsningen der er kjempeenkel! LA VÆR å lese!

Jeg er nemlig lei av å høre, at: «det der med deg, må være kjempevanskelig for dine nærmeste, det må være så tungt for dem, kan du tenke deg hvordan det er for dem å få vite dette? og….(den aller «beste») det her med «DEG» påvirker ALLE sammen!»

Jeg kjenner på det. Klart jeg gjør det. JEG er problemet, JEG skaper problemer, JEG ødelegger andres fasade og overfladiske lykke. Jeg forteller for lite, for mye, for sent, for tidlig. «Hvorfor ikke bare holde kjeft, det er jo så lenge siden? Hva godt kan det gjøre nå, for noen. Hvorfor sa du aldri noe tidligere?»

Det er som å si: hvorfor i alle dager ble du utsatt for overgrep som barn og plager «OSS ALLE» med det nå!

Joda. Jeg skjønner at du, og du, og du, kan reagere på det jeg har å fortelle. At det blir for mye for noen. Det -bittelille jeg har fortalt. For ikke en gang psykologen min har hørt de verste detaljene.

Men, ordet ALLE har jeg problemer med. For «hvem» er ALLE?

En ting er sikkert, hvis en ikke tør å stå for sine egne meninger eller snakke for seg selv, så er det greit å bruke ord som «MAN» «OSS» eller «ALLE». Det gir en udefinerbar tyngde og støtte fra noen som bare de selv hemmelighetsfullt vet hvem er.

Ergo er jeg alene mot det store «OSS». Slenger vi på en «ALLE» i tillegg, så har vi dekket det meste og de fleste.

Det er en fin hersketeknikk.

Men, saken er, overgrep er aldri godt for noen.

Ikke da de skjedde, ikke etterpå, hverken, to, ti eller 50 år etter. Aldri! Overgrep er faktisk aldri godt for NOEN som blir utsatt for dem!

Og, jeg kan holde kjeft. Det har jeg jo bevist ettertrykkelig i langt over 40 år.

NÅ derimot vil jeg snakke. Det er faktisk ikke for sent for meg å snakke, det er faktisk ALDRI FOR SENT Å SNAKKE OM OVERGREP. Husk det. Aldri. For noen.

Også, tilbake til OSS og ALLE. Skremmer ordet OSS meg?

Nei, jeg er vel utlært på å bli skremt av OSS mot lille meg: «Hvis du sier noe, så blir det verst for deg, ja for OSS ALLE.» «Sier du noe så ødelegger DU familien VÅR!» «Mora di vil ikke ha deg om du forteller om OSS»! «Vil du ødelegge livet MITT/VÅRT? Det er DIN skyld om jeg dør. Vil du at jeg skal dø? ALLE kommer til å vite at det er DIN skyld om jeg dør.»

Jeg var alene.

Livredd for at noen skulle få vite hva som skjedde. I tillegg til at ALLE «visste». Dvs drikkekompisene hans som syntes det her var gøy og etterhvert forgrep seg på meg de også, fordi jeg var fritt vilt.

Så er jeg redd for OSS?

Klart det trigger noe i meg. Det tror jeg alle kjenner på når de blir utsatt for OSS ALLE mot «meg».

På den andre siden: (hopp over neste setning hvis den blir for sterk for dere «oss alle») «helvete heller!!» Jeg driter vel i «OSS ALLE». Jeg klarte meg, overlevde helt mutters alene som ett lite barn mot voksne fulle menn som forgrep seg og etterpå truet meg og gjennom meg, min familie på livet. Skulle ikke jeg klare meg alene i dag som voksen mot noen skarve udefinerbare «OSS»?? Jeg klarte meg ikke bare som barn, men jeg «beskyttet» i tillegg min familie, overgripernes familie og alle rundt meg fra sannheten.

Jeg kan det med å være alene. Mot «OSS ALLE».

Så til de som synes det er så ubehagelig (gid a meg) å høre at jeg har vært utsatt for overgrep. Vær glad dere slapp å være der da det skjedde. DET var «ubehagelig» kan jeg si dere. I tillegg skulle dere visst hvordan det er å gjennomleve overgrepene daglig og nattlig in real time, om og om og om igjen. NON stop.

NEI, jeg unner ingen å oppleve det.

Jeg skulle også gitt mye for å kunne si: «huuuufff a mei, det her orker jeg ikke å høre noe om, det er så tøft for OSS ALLE»

Så til alle dere «OSS ALLE» kan jeg bare si at jeg ba dere slutte å lese i begynnelsen av innlegget. Dere hadde valget.

Det hadde ikke jeg.

Jeg har «drept» min far for siste gang.

Han er allerede gravlagt. Uten dødsannonse, taler eller seremoni, ingen samling rundt graven eller blomster. Ingen gravstein. Ingen sorg eller tårer.
Han er død for siste gang. Virkelig død.

Han kan ikke lengre forgripe seg på flere barn, og han kan ikke ramme flere med sine ord.

Min far døde en naturlig død, men min første tanke når jeg snakket med politiet var – de kommer til å tro at JEG drepte han! Jeg vet ikke selv hvordan det skulle ha skjedd, men ett øyeblikk var jeg redd for det.

Han var ingen snill mann – dessverre. Gjennom oppveksten likte han å fortelle meg hvor forferdelig syk han var, og at han kom til å dø snart. Ikke nok med det – det ville være min skyld. Han likte å beskylde meg for at jeg ville at han skulle dø, og var ond og intens i sine beskyldninger. Han sto over meg, jeg hadde ingen mulighet til å komme meg unna, og han ga seg ikke før jeg var så redd at jeg begynte å gråte. Da var han fornøyd. Han likte rett og slett å pine meg, nøt min redsel og det å bryte meg ned. Mine forsikringer og forsøk på å overbevise han om at det ikke var sånn var nytteløse, for han VISSTE hva jeg tenkte. Det at jeg ble redd og begynte å gråte brukte han mot meg som en bekreftelse på at han hadde rett.

"Alle vet at det er din skyld om jeg dør – alle!" "Jeg vet hva du tenker, du VIL at pappa skal dø – du bryr deg ikke om pappa – du tenker ikke på pappa som har det så fælt – du er ikke glad i pappa – du bryr deg ikke om at pappa dør"

Så jeg var alltid redd for at han skulle dø, og "visste" jo at det kom til å være min skyld.

Ikke før langt opp i tyveårene "skjønte" jeg at han ikke kom til å dø med det første, og at det langt i fra kom til å være MIN skyld.
-men gjennom oppveksten lå skylden for hans fremtidige død over meg. En av hans syke måter å manipulere, kontrollere å straffe meg på.

Han levde til tett innpå 86 år, den siste av sine søsken. Storrøyker, alkoholiker, hjerteproblemer, sirkulasjonsproblemer som førte til amputasjon av begge bein. Dømt for vold og overgrep mot barn. Ukrutt forgår ikke så lett.
Jeg vet ikke hva en far er og har ALDRI savnet en. For meg er: Far = Trussel. Han er nå for alltid borte fysisk, men sporene etter overgrepene lever fortsatt sterkt.

Han er død for siste gang, og det har aldri vært min skyld.

Miljøskifte.

Endelig ble det vinter. Med kuldegrader og ikke minst, sooool! Jeg tror vi nordlendinger glemmer fort. Ett par dager med fint vær så er måneder med uvær glemt, og vi føler at HELE vinteren har vært fantastisk. I motsetning til de som som lett foraktelig sier, «det her, det kommer ikke til å vare lenge» eller de som tror at med en gang det begynner å regne så er det en slags straff for tidligere godvær «ja, det var det jeg sa, FÅR vi finvær i mai så blir det en dårlig sommer!» Og slår i bordet med en  tilfredsstilt mine over å ha rett! 😄

Jeg tror jeg holder meg til den første, og med lett vær-amnesi nyter godværet nettopp når det er her, uten tanke for hvordan det har vært eller kommer til å bli. ❄️

Men akkurat nå sitter jeg på toget fra Oslo til Vikersund. Etter to speeddater med venninner mellom fly og tog. Bort fra vakkert lofotvær til vakkert østlandsvær. Jeg har kost meg de siste dagene med kjæreste og gode venner både nye og gamle, og fått ladet opp til tre mnd beinhard jobbing på Modum Bad. Det blir spennende på mange måter, men har troen på at det vil gjøre ting bedre. 

Lofotfjellene får roser i kinnene av solnedgangen. 

Lurer på når jeg får neste mulighet til å bade. Kanskje jeg går fra å bade i Vestfjorden til å hoppe i Tyrifjorden. Eller så håper jeg Modum BAD kan leve opp til navnet sitt. 😉


Siste kjærestetur gikk til Hoven. 


Jeg skriver mye, men har ikke vært så veldig aktiv på bloggen. Mye fordi det er mye jeg ikke er klar for å dele. Får se etterhvert hvor mye det blir mens jeg er her. Ha en fortsatt fin vinter alle sammen. ❤

I lys og mørke. 

Sol! Endelig sol igjen. Etter måneder med storm og kuling, regn og orkan så har vi endelig sett lyset! Bokstavelig talt. Sikkert eksotisk for mange med så mye vær, men jeg blir lei. Uansett hva man skal så ser man verden fra innsiden av hetta eller løper ett par meter til bilen og rekker å bli klissvåt på turen. Vann trenger inn, overalt.

Men nå! 😃 

Endelig kunne jeg vinterbade uten å bli våt og kald FØR jeg hoppet i sjøen, og ikke minst kunne ta på meg TØRRE klær etterpå. 🛀

Med klarvær, kommer nordlyset svevende og vinkende til oss. Vi trenger ikke å jakte engang, hun finner oss. 


…og vi kan avslutte kvelden med bål og lykter i måneskinn…


….før vi hopper fornøyde ned i soveposen under åpen himmel…

 …-og ser sånn ut når vi våkner på morgenen. -10 grader celsius ble det i løpet av natten. 

Hva er vel bedre enn å våkne til en vakker soloppgang, på en arktisk strand med sin kjære?

Det er en herlig tid vi er inne i nå, når sola kommer høyere og høyere på himmelen. Jeg prøver å nyte de siste dagene jeg har her hjemme før jeg skal reise bort i tre mnd. Mer om det senere. Ha en fortsatt flott helg. 

Å vente

Vente på lyset

Vente på sola

Vente på varmen

Vente på snø

Vente på opphold

Vente på skyfritt 

Vente på flo

Vente på fjære

Vente på storm

-og stille

Vente på tålmodighet..

-Sissel A. Higraff